Noen ganger får jeg lyst til å bare skrive. Skrive om litt mer personlige ting som jeg tenker på og som jeg føler jeg har lyst til å få ut. Synes det er lettere å skrive om vanskelige ting, enn å prate om det direkte til noen. Det blir mye hverdagslige ting på denne bloggen. Men på en side føler jeg det er tryggest, jeg er ikke like glad i å dele personlige ting på bloggen som jeg var før. Men så tenker jeg, hva er så farlig? Hvorfor føles det så tabu å snakke offentlig om det som er vanskelig? Alle sliter med sitt, så hvorfor skal jeg ikke kunne skrive/snakke om det på lik linje med det som gjør meg glad?
Det holder vel å snakke om slike ting med psykolog eller de nærmeste, tenker sikkert mange. Hvorfor det? Er ikke vonde følelser like normalt som gode følelser? Vi er tross alt mennesker, noen ustabile vesen som kan skrifte fra å være glad til å bli lei seg/sur osv på et blunk. Vi mennesker er blitt veldig lukket virker det som. Men det er jo ikke så rart heller, vi lever i en tid der det er blitt rart om vi begynner å snakke om ting som er vanskelig til andre vi kanskje ikke kjenner så godt. Jeg mener ikke man skal sitte å sutre til folk, men om noen spør hvordan du har det, og du har det helt jævlig, så sier du vel allikevel at du har det bra, ikke sant? Det ville sikkert hørtes merkelig for den andre om du sa ”nei idag har jeg det helt jævlig, ass”. Haha, det er jo litt synd.
Uansett, det jeg vil frem til i dette innlegget er at jeg skulle ønske det kunne være like enkelt å snakke om dårlige hendelser/følelser med lik linje som de gode. Hva tenker du?
