Jeg leste et innlegg en dag (på Isabel Raad sin blogg) om det å vokse opp, men å ikke føle seg voksen. Selv er jeg ung voksen (ble nettopp 24), men føler allikevel et lite press når jeg ser flere på min egen alder (og under) får barn, fast jobb, eget hus/leilighet, bil, blir forlovet/gifter seg og så videre. Selv leier jeg en leilighet, har ikke barn, har ikke bil eller førekortet. Når jeg føler på presset, så prøver jeg å tenke på at det jo er faktisk slik jeg vil ha det. Jeg vil ikke ha barn nå, faktisk så kan jeg godt vente til jeg er blitt over 30. Jeg trenger ikke førekort eller bil enda, jeg bor midt i sentrum, og det tar meg bare 20 minutter å gå til jobb og fem minutter å gå til butikken. Hadde jeg hatt kortet nå, så hadde jeg ikke kjøpt meg bil uansett. Det er jo SVIN dyrt! Jeg vil ikke ha et lån hengende over meg. Eneste jeg vil er å kjøpe leilighet, siden å leie er å kaste penger ut av ruta. Ellers digger jeg å føle meg fri. Når jeg er ferdig på jobb, kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil. Vil aldri gi slipp på den følelsen, haha. Jeg orker ikke vokse opp enda og å måtte gjøre ”voksenting”. Jeg er som et fuckings barn, haha. Jeg vil se serier dagen lang, feste og gjøre alt jeg selv vil. I går natt hadde jeg et skikkelig mareritt. Jeg drømte at jeg gravid ufrillig. Det var for sent å ta abort, og magen hadde vokst seg stor. Dere aner ikke hvor fæl denne drømmen var, for det siste jeg vil er å få barn akkurat nå. Følte meg fanget i min egen kropp, og i drømmen skulle jeg feste den dagen. Men så var jeg plutselig gravid. Haha, kanskje sjukt å si det. Men det beviser ihvertfall at jeg absolutt ikke er klar for barn enda. Om hundre år, kanskje.

Jeg elsker å føle meg fri og å kunne gjøre det jeg vil – når jeg vil. Jeg har ingen gjeld, ikke særlig mange utgifter siden vi bor to sammen, og det eneste ‘viktige’ ansvaret jeg/vi har er å mate kattene. Jeg orker ikke leve et kjedelig A4 liv helt enda, ikke på den måten.