Har som sagt blitt lite blogging denne uka/forrige uke. De siste to ukene har vært triste. Nemi (katten vår) døde i forrige uke. Det er alltid så jævlig trist å miste et kjæledyr synes jeg, men denne gangen føltes det mye værre. Nemi var jo liksom lille ”bebien” til meg og Anders. :/

Tok jo henne med til dyrlegen for et par uker siden for sterilisering, og hun var jo som jeg skrev i et tidligere innlegg, veldig dårlig etter operasjonen. Hun spiste ikke dagene etter, og var ellers veldig pjusk. Etter ca. 5 dager var hun enda ikke blitt bedre, og hun begynte å puste veldig tungt. Det var så vondt å se på, for jeg så jo at hun ikke hadde det noe behagelig. Så jeg ringte smådyrsklinikken, og fikk hastetime. Pappa kjørte oss dit, og jeg leverte henne der. Det tok et par timer før de ringte og sa at vi kunne komme tilbake. Dyrlegene forklarte at hun (mest sansynlig) hadde en medfødt hjertesykdom. Narkosen under sterliliseringen ble derfor for hard for det lille hjertet hennes. 

De viste meg rønkenbilder av henne, og forklarte meg alt sammen. Vi fikk time til hjerteekspert for katter på Stjørdal dagen etter, men de sa at det var ikke sikkert hun ville overleve. Hun hadde fått væske på lungene, og de hadde gitt henne noe medisin for det, men det hjalp ikke noe særlig. Etterpå viste de meg rommet der hun lå, og det var så trist å se henne ligge der med pustemaskin på seg. Jeg er en person som ikke liker å gråte foran andre, men der og da klarte jeg ikke å holde tårene igjen. Det var et sinnsykt trist syn! Hun var så svak der hun lå, og legene kunne ikke gjøre noe mer. Så jeg tok med henne hjem igjen, og tenkte å ta med henne til Stjørdal dagen etter. Der kunne de gi henne en diagnose, og medisin. Så jeg satset på at hun klarte seg igjennom natten.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da jeg kom hjem la jeg henne på et teppe på gulvet. Etter bare noen minutter begynte hun å puste enda tyngre, og reiste seg helt plutselig og vinglet bortover gulvet. Så la hun seg igjen, og begynte å riste skikkelig. Hodet hennes trakk seg bakover, og jeg fikk panikk og hentet Anders som var på soverommet. Hun lå der og ristet i noen sekunder, før det begynte å renne blod ut munnen hennes, også ble hun helt stille. Og der satt vi midt på gulvet og gråt, Nemi lå død i armene til Anders. 

Dette var jo det aller værste som kunne ha skjedd, herregud at det går ann. Noe så fælt! Er så trist å komme hjem, også kommer det ingen pusekatt løpende mot deg i døren. Eller de gangen jeg og Anders har vært og handlet, så kom Nemi alltid oppi posene for å se hva vi hadde handlet. Haha♥ Det var så mye selskap i den katten der, skikkelig kosekatt! Veldig synd at det måtte ende sånn her.. Mange spør om vi ikke skal få oss ny katt, og jo, vi skal det. Men ikke helt enda. Savner jo fortsatt Nemi! Husker første gangen hun kom hjem til oss, haha det var så artig. Anders har jo aldri hatt katt før, og det at vi hadde fått den mest selskapssyke katten ever var jo veldig koselig. Hun ville alltid ligge oppå Anders, og han ble jo sååå glad, haha. 

Dette ble kanskje litt langt innlegg for en katt, men det er jo det beste kjæledyret jeg har hatt! Hvil i fred, Nemi’en vår♥