Sitter og hører på denne sangen og føler meg så utrolig trist, tristhet er en følelse jeg takler dårlig. Ligger i senga i fosterstilling og gråter over hvor vanskelig alt kan være i blandt. Er ikke ute etter oppmerksomhet eller noe, men jeg er ikke så flink til å snakke om ting som er vanskelig, så da er det lettere å heller skrive det ned. Den eneste jeg tør å åpne meg 99% for er kjæresten min.
Når jeg ser på andre blir jeg lei meg over hvor mislykket jeg er. Alle har jobb, stabil økonomi, hus/leilighet, førerkort, bil, opplevd masse, noen har til og med fått barn. Mens jeg – jeg sitter fortsatt her med verken jobb (har aldri hatt en ordentlig jobb heller), førerkort, bil, angst, kjeder livet av meg fordi jeg for det meste isolerer meg hjemme og er usosial. Jeg har liksom ikke kommet meg noen vei i livet, og jeg er 21 år. Jeg har følt meg som en dum kødd siden jeg gikk på ungdomskolen, så den følelsen er jeg faktisk vant med nå. Alle maser om at jeg må skaffe en jobb. Jeg har prøvd meg i mange forskjellige praksisjobber, men liksom ingenting funker. Hvorfor skal det være så vanskelig for meg å komme meg opp og frem i livet? Om jeg våkner og føler meg deprimert eller lei meg så står jeg ikke opp, og prøver heller å sove bort mesteparten av dagen. Noen ganger føler jeg ingenting, alt av følelser kan plutselig bli borte. Og hvis det da skjer noe jeg burde blitt lei meg for, føler jeg meg som en iskald, uempatisk idiot.
Ofte får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler noen andre fortjener livet jeg lever. Noen andre kunne ha nytt det og hatt glede av det. Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre, hvorfor klager jeg egentlig? Jeg har jo et fint liv med en ekstremt snill familie, som jeg elsker mer enn alt annet. Men allikevel sitter jeg her og ser i veggen og alt føles bare grått. Fikk meg en liten knekk idag, men kanskje det er det som skal til for at jeg kan føle meg bedre igjen..
Og bare for å få sagt det, jeg føler det ikke slik hver dag. Jeg har mange fine dager, men så kommer det noen dager der alt virker meningsløst. Det er noe jeg må lære meg å leve med, men det er vanskelig.
Synes alltid det er litt småflaut (barnslig, vet) å skrive personlige innlegg på bloggen. Men fuck it, det føles godt og få skrevet ned litt følelser av og til. Alle sliter med et eller annet, synes alle burde bli flinkere til å snakke om det istedet for å holde det inne. Da bare bygger det seg opp, slik det har gjort hos meg. Har fått et veldig stygt tankemønster av det. Det er mye en ikke vet om andre, og det er jeg glad for. Tror nok mange hadde fått sjokk om de visste alt om meg og hvor dumme valg jeg har tatt.
Fuck it, man lever bare en gang. Imorgen skal jeg være glad!
God natt!♥
